NYOPERERT

Det har vært noen slitsomme dager for meg i det siste som har inneholdt mye smerter, gråting, spying, skjelving, kollapsing, soving og innsprøytning av dop i kroppen min nå. Hvorfor?

Fordi jeg opererte sist helg. Jeg tok ut blindtarmen fordi den hadde vært betent veldig lenge og kroppen ikke klarte mere. Selv om jeg har kunne vært hjemme fra skole og jobb så har det vært veldig deprimerende. Å bare ligge i sengen å stirre i veggen eller på en meningsløs film, mens vennene dine kan gå på skolen, ut å spise, dra på kino og leve et normalt liv, så ligger jeg her, og jeg ligger her FORTSATT!

Jeg skulle på skolen både i dag og i går, men det gikk ikke så bra i og med at jeg nesten besvimte og spydde enda mer fordi jeg har overanstrengt meg for mye, for fort. Jeg gikk på skolen allerede på mandag, og holdt ut til torsdag, men da sa det stopp. Jeg har til å begynne med for mye smertestillende og annen medisin i kroppen til å klare å stå oppreist å gå over lang tid, jeg har for liten appetitt som gjør at jeg enten spiser for lite og gjør for mye og blir omtåket av det, eller presser i meg for mye mat for å klare meg, men spyr det opp igjen.



Selv om de fleste sykepleierne var noe av de hyggeligste jeg har møtt, legene behandlet meg fint under operasjonen, og jeg fikk den hjelpen og overvåkningen jeg trengte, pluss litt mer, så følte jeg meg sånn. Innestengt på et for mørkt lite rom med bare en seng og en liten tv jeg ikke klarte å se på, med intravenøsten og dopet rase gjennom årene mine, hengende over meg som en forbannelse.

Bare pga. alt dette så har humøret, selvbildet og energien min gått et par hakk ned. Jeg føler meg forferdelig og veldig utilfreds med de tre store plastersårende på magen. Mye større enn jeg normalt føler meg. Jeg kan heller ikke gå i de fine klærne mine, bare joggebukse og hettegenser som ikke strammer for hardt på magen min og får meg til å brekke meg og spy.

Jeg likte hvordan jeg så ut før, men når jeg ser på magen min og armene og føttene etter alle sprøytene som har gått inn, alle plasterene som har vært der og fortsatt sitter der, alle sårene etter stikkene og alle blåmerkene som de har medført blir jeg lei meg. Jeg ser forferdelig ut, som jeg har vært ut for en større ulykke og ikke kan bli kvitt vonde minner av det som har skjedd.
Det har også dratt opp mye av fortiden min, og i og med at jeg ikke gjør annet enn å sove i sengen, stirre i veggen og se på unødvendige tinger på pcen, går ikke de tankene bort med det første. Men jeg lover dere. Med det første stingene skal ut og jeg er kvitt dette lille mareittet, skal jeg være den utrolig overglade, hypre, utadvente jenta jeg alltid er, med mer energi enn jeg noen gang har hatt! Det er det ingen tvil om!


Frister det å legge seg ned her, ta en lur og la 5 fremmede mennesker skjære deg opp og grave litt inn i deg?

Nei, vet du hva. Det gjorde det ikke for meg heller. Men torsdag i sist uke, datt jeg om på badet til kjæresten min like før jobb og klarte ikke komme meg opp igjen på grunn av sterke smerter og mye oppkast. Det endte med at legevakta sendte en taxi til oss, som jeg nektet å sette meg inn i. Her var det nesten tvang, for han ble så redd for meg.

I ettertid er jeg jo selvfølgelig glad for at han gjorde det med tanke på at den hadde sprukket og det hadde blitt enda verre om jeg ikke ble innlagt. Det positive er jo at nå blir jeg helt frisk og jeg har hatt kjæresten ved min side nesten hver dag, og omtanke fra venner svirrende rundt meg som en god følelse av at jeg er frisk innen tirsdag. Det var jo det sykepleierne sa, ikke sant?

Så moralen her er, hvis du er jente, blør i tre uker, har mye kvalme, ubehag og svimmelhet,så får feber i en uke, og derreter kollapser av magesmerter, ikke hast med å dra på sykehuset, for da er du ikke gravid, du har en veldig betent blindtarmsinfeksjon. Det kan gå galt om du ikke kommer deg dit fort nok.

Ta godt vare på dere selv, take care!

Har du opplevd det samme eller lignende? Hvordan følte du deg i ukene etterpå?


  0 kommentarer


Skriv en ny kommentar

Navn:


E-post:


Bloggadresse:




Husk meg?





Hei, jeg er Annie, er 19 år og kommer fra Trondheim. Jeg bruker navnet ColWeen i forbindelse med musikken jeg skriver og synger. Håper en dag på å bli kjent, som alle andre, men til videre lever jeg livet på best mulig måte. Jeg blogger om det beste, viktige tema og det som foregår i livet mitt og andres. Blogger også om foto, mote og mye mer. Jeg gir bloggingen et nytt forsøk med tanke på at jeg skal i førstegangstjeneste og vil dele opplevelsen min og forhåpentligvis motivere flere jenter til å gjøre det samme! Kontakt: anniecolween.gmail.com
leser nå


arkiv


Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juli 2010
April 2010
Januar 2010
Desember 2009
November 2009
Oktober 2009

kategorier


365 days
aktuelt og nytt
bilder
christmas
film
forskjellig
følelser og meninger
like
musikk
personlig
reise
skole
sponsorer

lenker


facebook
tumblr

Bilder
























hits